I dag den 20.juni var pappas fødselsdag. For noen timer siden var moren min og jeg på graven hans og pyntet fint. Det så ut som en blomstereng foran den grå stenen, og pappa hadde sikkert tatt en fluktstol og satt seg ned og beundret blomsterfloraen lenge, om han hadde sett den. Han var nemlig livsnyter nummer en, og elsket alt som var vakkert.

At det gamle huset var kledd i avskallet maling spilte ikke så stor rolle. Da kunne man bare sette seg med ryggen til og nyte fuglesang og stenbeddet med alle de vakre små blomstene eller trekke inn den vårlige syrinduften.

Han var herlig fri for å bekymre seg om hva andre måtte tenke eller tro.

Pappa ble født i 1918, som var selve krem-året i følge han selv. Du ser han som liten gutt på første bilde. Ikke lenge etter dette bildet ble tatt, kjørte han rundt i lastebilen på bildet under. Politimannen i nabolaget så imidlertidig gjennom fingrene når det gjaldt den ni år gamle sjaføren.

Var faren hans totalt uansvarlig, kan man jo tenke. Men nei, han ante ingenting. Faren Even var grosserer, og noen av arbeiderene hans stjal i blant litt fra varelageret, hvilket min pappa skjønte. Han hadde defor viktige trumfkort på handa, da han innstendig ba om lån av lastebilen.

Pappa var helt hestegæren, og kjørte melka i et av distriktene i Sandefjord som ung gutt. Faktisk signerte han en avtale på at han skulle bli jockey i England også, lett og spenstig som han var. DA steilet hans så til vanlig sindige far. Her var det skolegang som gjaldt, og kontrakten ble erlært ugyldig.

Pappa var også på hvalfangst en sesong. Alle gutta I Sandefjord med respekt for seg selv var det. Vel hjemme igjen, kunne man leke storkar en stund. Pappa ba med mamma på hele TO kinoforestillinger på en kveld, kjøpte amerikanske epler og nylonstrømper til henne.

Eventyrlysten som han alltid var, ble pappa sjømann og forble det hele sitt yrkesaktive liv. Alle de morsomme fortellingene hans handlet om sjømannslivet, og ryddet han i garasjen hjemme  kunne han si: "Herlig, i dag fikk jeg ryddet styrbord side av garasjen!"

Pappa hadde vært i de fleste kriker og kroker rundt i verden. Han kunne knapt skifte en lyspære, upraktisk som han var, men han leste og kunne mye om filosofi og psykologi, og var veldig samfunnsengasjert.

Da han seilte som kaptein på store tankbåter i  Oslo-rederiet " Fearnley og Eger", pleide de unge matrosene å kalle han "far" og ikke uten grunn.  Pappa var aldri fordømmende overfor noen, og de ungguttenen som hadde mislykkes ombord på andre båter fikk en siste sjanse hos han. Han kunne fortelle om førstereisgutten som fikk alkoholproblemer, matrosen som led av kleptomani ,og at de måtte ha razzia på hele skuta siden ting ble borte fra folk. Som regel fikk han de på rett kjøl, og mange kom og takket han i ettertid.

Pappa var verdens morsomste pappa å ha for ei lita jente. Han lagde hånddukker med meg som ble hetende henholdsvis "Krestian" og " Laura" . Vi hadde morsomme rollespill med disse. Han ville kjøpe apekatter, skilpadder, hester og alt som var, og gjorde det. Han vekket meg midt på natta for å bli med opp på broa for å se skuta legge til en ny ukjent havn. Jeg fikk en kopp kaffe i handa og mange sukkerbiter å dyppe i kaffen.

Insekter og små kryp levde trygt i pappas nærhet, for han nektet å ta liv

av levende skapninger. "De er våre venner" sa han til meg. "Tenk om noen store bulldosere skulle trampet på oss eller trykket oss flate med en makro-avis!" Han fikk meg også til å ha to fluer og en meitemark som kjæledyr. Jeg var nemlig redd disse vesnene som liten. "De kan være kjæledyra dine", sa pappa entusiastisk og med slik overbevisning, at jeg deretter proklamerte til alle" Jeg har fått tre nye kjæledyr; to fluer og en meitemark".

Som pensjonist og i åttiårene var han fremdeles særs vital. Han likte "å romantisere" med mamma. Det kunne bety reker og hvitvin foran peisen og sentimentale kjærlighetsballader på en bærbar kassettspiller. Han forgudet kona si over alt på jord, og sendte henne lange beundrende blikk fremdeles. "Har du sett noe flottere?" kunne han hviske henført til meg.

"også DEN figuren!"

Der hvor pappa var var det aldri stille eller kjedelig. Det var latter og humor og elleville historier. Jo villere og sprøere, desto bedre!

En av de siste gangene jeg så han i live, kom han ruslende oppe i gata med stokken han brukte det siste året. Da han fikk øye på meg, viftet han frenetisk med stokken høyt over hodet. Så typisk!

Kikker på de herlige gamle svartbildene av pappa i dag og må smile.

Jeg har de hengende rundt omkring i huset. De minner meg om verdens skjønneste og  mest humoristiske pappa. Hadde jeg selv fått velge pappa

måtte det bli han!

Ha en herlig lørdagskveld. I morgen er jeg tilbake på interiør-fronten. Jeg skal ikke trøtte dere ut med mursteins-innlegg om kjære familiemedlemmer hver dag!

Til Helene uten blogg:   Jeg skal ta bilder av løvefotlampa som er en stålampe, og ha den med i innlegget i morgen!