Først og fremst ønsker jeg å blogge om interiør og lageglede. Det er nok dette denne bloggen i hvertfall i 95 % av tilfellene vil inneholde. I blant ønsker jeg å gi leserne en liten flik til fra livet mitt. I dag hadde jeg tenkt til å dele med dere hvordan vi til slutt ble en familie på fire.
Jeg giftet meg ung, faktisk som 23-åring. Vi hadde ingen som helst planer om å prøve å forøke oss på det tidspunktet. Vi elsket å reise,gå ut å danse,  ha anledning til å være impulsive osv. Årene gikk. Jeg ble ferdig utdannet, jobbet mange år og fremdeles var tanken på barn fjern, faktisk så fjern at jeg lurte på om den noen gang ville komme. I mellomtiden fikk vennene våres barn og startet et litt annet liv enn vårt. Mange undret seg over at det ikke kom noe småtroll i heimen vår.

Da jeg var passert 31 år, tenkte vi at vi kunne jo kanskje se om det dukket opp noen små mennesker i livet vårt. Vi hadde fremdeles ikke 100 % lyst på barn, kanskje 50%. En del ville, en annen del var såre fornøyd slik vi hadde det. Det dukket IKKE opp noen mini-Kaspara`er eller mini Kasparamann, og årene gikk. Det var ikke trist, leit eller sårt. Alle har noe tenkte vi; vi klarer ikke få barn.Vi kan ha et fint liv for det. Vi kom ikke til å foreta oss noe mer; adopsjon, prøverør osv.
Så reiste vi på sommerferie i 14 dager til Beijing i Kina år 2000.

Vi klarte oss på egenhånd, ville ikke være  med i en turist-stim, men prøve å oppleve noe genuint og treffe kinesere og prate med. Bare en tur meldte vi oss på; turen til den Kinesiske mur. Det var et stykke dit med buss, så her var det greit med noe organisert.
På veien stoppet vi ved Ming-gravene for lunsj. Da fortalte den kinesiske guiden henrykt at han hadde en overraskelse. Vi skulle få et foredrag om det Østen er så opptatt av ; balanse i kroppen, Yin og Yang. Alle skulle få gratis konsultasjon for å se hvordan det sto til med en selv.

Litt slukøret gikk forsamlingen inn i et varmt klasserom. Alle lengtet nok etter å komme til Muren, selv om emnet var spennende nok. Fire menn i hvite frakker i 60-åra kom så inn og bukket dypt. De hadde med unge søte oversettere. Kanskje var "hvitjakkene " homopater av profesjon, vet ikke helt.

Da forelesningen var over startet konsultasjonen. De gispet over mannen min; fantastisk!!!! Han var i komplett balanse, også i hans alder! Jeg var ganske sikker på at de ville si det samme om meg. Hadde alltid hatt så kjempemasse energi. Det lovet vel bra? Å, nei! De korset og akket seg.

Av de fjorten punktene i kroppen de tok utgangspunkt i ,var jeg i total ubalanse på to av dem.  Konsultasjonen gikk ut på å se på øynene, tungen og håndleddet. (pulsen)

Jeg trang definitivt kinesiske urtepiller var konklusjonen. Spesielt var jeg i hormonell ubalanse. Da burde det jo begynt å ringe en klokke med tanke på barnløsheten vår, men egentlig streifet det meg ikke der og da. Jeg var mest opptatt av en stor pigmentflekk jeg hadde på det ene kinnet. Dette var hormonelt  sa de blide kineserne. Jeg regnet med at jeg hadde fått pigmentflekken på grunn av overdreven soling i tjueåra. Vi hadde solarium, og jeg elsket å ligge under det. Vel, det ble sagt at etter to måneders bruk med urtepiller ville jeg være i komplett balanse. Jeg vandret til bussen med en bærepose med kinesiske urtepiller til 1500 kroner.
Da vi kom hjem begynte jeg å spise 40 urtepiller hver dag. Det skulle være 10 før frokost drukket med kokt vann. 10 etter frokost med vanlig vann fra springen. Samme prosedyre var det til middag. Urtepillene så ut som pepperkuler og innholdsfortegnelsen var på kinesisk. Dette kunne være humbug fra ende til annen.

Etter to måneder "gadd "jeg ikke lenger koke vann og holde på videre. Jeg skulle forøvrig nå være i komplett balanse ,og ja pigmentflekken var borte. I mellomtiden hadde vi også kjøpt huset vi nå bor i. Noen stusset på at det var et litt stort hus til oss to menneskene.

Umiddelbart etter å ha sluttet med pillene og under innflyttingen i det nye huset; skjønte vi at noe var i gjerde....... Kaspara var gravid etter å ha prøvd å bli det i 5 år uten at noe skjedde. Vi var rimelig i sjokk!!

Lenge holdt vi hemmeligheten for oss selv. På selveste julaften fikk familiene våres greie på det. Vi hadde fått noen  fine likørglass av svigermor og svigerfar og ved siden av disse lå det et par miniatyrflasker med Tia Maria. "Vi får teste glassene,min kjære", sa mannen min og åpnet en av miniatyrflaskene. Akkurat da var det helt stille i den Kasparske familie  som aldri pleier å være stille (mannen mins familie kan være det)

Jeg kunne ikke dy meg men svarte høyt:" Ikke gi meg så mye da, husk at jeg  er gravid". Hvilke scener som utspant seg! Moren min, svigermor og et tantebarn begynt å gråte, et annet tantebarn mistet glasset hun hadde i handa i gulvet, faren min sa gang på gang; " dette var den beste julegaven jeg kunne få". Bare synd det hele ikke ble filmet.......

Så på sommeren kom eldstemann til verden, med  masse kullsort hår og så mørke øyne at de så brune ut. Hverken mannen min eller jeg er brunøyde, og jeg måtte flere ganger gå ut i dagslyset for å vise for mine venninner at disse øynene var mørke, mørke blå. Dessverre fikk aldri faren min oppleve vår første barn. Han døde brått bare dager før fødselen og over terminen.

Selvfølgelig var det trist at disse to mennene i mitt liv var så nære på å treffe hverandre, men aldri fikk oppleve det.

Jeg velger å glede meg over at pappa VISTE at vi skulle bli en ordentlig famile, og han viste at det skulle bli en gutt. Han hadde fulgt hele graviditeten og han kjente også til hva barnet skulle hete.

Det litt herlige var at den lille babyen med så masse mørkt hår lignet pappa så veldig det første året. jeg hadde mistet en jeg var glad i, men fått en ny å bli glad i som lignet!

Det var morsomt å få barn i huset og noe vi aldri helt kunne fatte på forhånd hvordan ville bli. Så skjer det....... da lillegutt er 5 måneder er jeg på ny gravid! jeg tror knapt vi fattet hva som skjedde.

I løpet av fjorten måneder fikk vi to nydelige gutter ,og plutselig var vi en familie på fire. I blant må vi fremdeles klype oss selv i armen for å skjønne at det virkelig er sant; at vi er foreldre til disse to karene som byggger snømann i hagen eller sparker fotball sammen på gressplenen.
Vi har vært så utrolig heldige, og selv er vi overbevist om at uten Kinaturen sommeren 2000 ville vi fremdeles vært to.

Når gutta blir litt større har vi tenkt til å ta dem med til Kina og den Kinesiske mur. Det hører jo med til historien at de ikke klarer å få i seg poteter men elsker ris med masse soyasaus.

Ha en nydelig lørdagskveld med eller uten urtepiller!